https://www.dogweb.no/hundedatabase/dog?id=de5872e9-01c1-4fcd-868a-cc081e59510a

Lille Mari-mor, datter av vår milde og kloke Signe, kom til verden en vakker februardag i 2025. Det var en helt spesiell dag, fylt med forventning, varme og valpesus i stua. Sammen med sine ni søsken satte Mari umiddelbart preg på både hjertet vårt og huset vårt.

Mari var den minste i flokken – bare 280 gram ved fødsel. Men hun bar styrke i hver eneste celle. Fra første åndedrag var det tydelig at hun ikke hadde tenkt å la størrelsen bestemme. Hun var sta, sulten og målbevisst, av og til først fremme ved melkebaren. Den lille kroppen rommet en enorm vilje og livskraft.

Hun fikk tidlig kallenavnet «Mari-mor», for selv om hun var minst, var hun også rolig, trygg og veldig til stede. Det var som om hun hadde vært her før. Hun observerte, tenkte – og så plutselig kastet hun seg ut i lek med glede og logrende hale. Mari balanserer lekenhet og klokskap på en måte som gjør det vanskelig å ikke bli litt forelska.

Hun er rett og slett vakker – både i utseende og vesen. Hun har et uttrykk i øynene som ser tvers gjennom deg, og som sier «jeg er her, og jeg ser deg». Når hun møter blikket ditt, er det som om resten av verden roer seg ned. Hun er en liten sjel med stor tilstedeværelse.

Mari trives aller best sammen med flokken sin. Hun er sosial, trygg og trygghetssøkende. Hun elsker å få være med – om det så er tur i skogen, lek i hagen, eller bare en rolig stund i sofaen. Hun utforsker verden med en blanding av forsiktighet og nysgjerrighet, og det er en fryd å se hvordan hun stadig vokser i både trygghet og glede.

Og så er det vann, da. Åh, Mari og vann, en kjærlighetshistorie fra første sølepytt! Det er som om hun har en innebygd radar for alt som er vått. Hun MÅ bare oppi. Om det er en liten dam, en skål, en bekk eller et tjern – Mari skal bade. Allerede før hun var tre måneder gammel tok hun sine første svømmetak, og det var som å se en liten fisk finne hjem. Hun beveger seg i vannet med en glede og naturlighet som tar pusten fra oss.

Hun elsker også å bære på ting. Om det er en sokk, en pinne, eller favoritten – den gule dummyen – så bærer hun det med stolthet. Apporteringstreningen er så smått i gang, og det er en sann fryd å se hvordan hun lyser opp når hun får oppgaver. Hun vil så gjerne få det til – og det gjør hun også, på sin helt egen måte.

Men allerede i valpekassa merket vi at noe var annerledes. Mari begynte å vise tegn til ustøhet, og i mai fikk vi bekreftet det vi fryktet: cerebellar ataksi – en medfødt genfeil som påvirker balanse og koordinasjon. Det finnes lite kunnskap om denne diagnosen og det gjør fremtiden usikker. Noen dager er krevende – Mari kan snuble, falle eller ha problemer med å koordinere bevegelsene sine. Andre dager flyter ting bedre. Det er uforutsigbart og tidvis sårt. (Men vi får god og tett oppfølging av nevrolog, veterinærer og hundeterapeut.)

Men det som aldri endrer seg, er Mari sin vilje. Hun gir aldri opp. Hun forsøker, igjen og igjen – og hun gjør det med en optimisme og glede som inspirerer oss dypt. Hun har aldri latt diagnosen definere henne. Hun følger flokken, leker med de andre hundene, snuser på nye inntrykk og svømmer som en liten rakett. Hun er med – alltid med.

Vi vet at Mari mest sannsynlig ikke kommer til å stå i en utstillingsring eller hoppe hinder i agilitybanen. Men kapre hjerter? Der er hun uovervinnelig. Hun har en tilstedeværelse som gjør at alle som møter henne, husker henne. Ikke fordi hun er annerledes – men fordi hun er så sterkt seg selv. Hun er ekte, modig, elskelig og klok. En liten fighter i pelskåpe.

Mari er ikke bare en hund. Hun er en påminnelse om at livet ikke trenger å være perfekt for å være vakkert. Hun viser oss hvor mye styrke som finnes i sårbarhet, og hvor mye glede som bor i øyeblikkene vi ellers kanskje hadde gått forbi.

Hun er et unikt familiemedlem, og en gave vi aldri tar for gitt.